Å leve med arrene etter brystkreft - Miriams liberating session
For noen måneder siden ble jeg satt i kontakt med Miriam. Jeg hørte at hun hadde fjernet ene brystet grunnet brystkreft, og kontakten oss mellom ble umiddelbar så trygg og fin at hun ga meg tilliten å fotografere henne. Jeg vet at det kostet, og at hun flere ganger vurderte å kansellere avtalen med meg. Heldigvis vant til slutt magefølelsen på at dette var en sunn og fin måte å utfordre seg selv på, og jeg fikk stå med åpne armer og slippe henne inn i mitt lille univers.
Når jeg åpner dørene i studio til Liberating Sessions er det viktig for meg å senke stressnivået og bygge relasjon og tillit for å legge grunnlaget for en god opplevelse. Det er viktig for alle, uansett bakgrunn. Men jeg visste at for Miriam kunne det være ekstra sårbart å vise seg avkledd, både mentalt og fysisk. Desto sterkere var det å se hvordan hun klarte å stå i følelsene sine, på godt og vondt, og være påkoblet mentalt da vi tok portrettene av henne.
Som fotograf søker jeg alltid noe genuint hos de jeg fotograferer - uavhengig av hvilken følelse. Og å se Miriam stå der, så rakrygget, sterk og seirende i blikket, fikk meg til å få frysninger flere ganger. Jeg er nok ikke den som tar lettest til tårene, men det er noe med Liberating sessions som berører noe i meg. Å se kvinner komme usikre og ukomfortable inn, og observere hvordan de frigjøres og kommer i kontakt med urkvinnen i seg - det lokker fram klump i halsen og tårer i øynene.
Miriam, sammen med flere, har sagt at de føler seg sterkere og tryggere på seg selv etter å ha blitt portrettert av meg, og at de aldri har sett seg selv så vakre før. Ønsket mitt er jo at Liberating sessions skal være en opplevelse som gjør inntrykk og ringvirkninger, og at de sitter igjen med mer enn bare vakre bilder av seg selv. Derfor blir jeg så stolt, takknemlig og emosjonell over det vi sammen fikk fortalt gjennom disse bildene.
Helt mot slutten av shooten tok Miriam imot en liten heklet bordbrikke jeg ga henne. Jeg visste at den ville dekke lite, så jeg var klar over at jeg utfordret henne litt. På noen av bildene sto hun likevel rakrygget og blottlagt med bare ett bryst. I ettertid har hun sagt at disse bildene var ekstra sterke å se, og at hennes favoritt er det ene med bordbrikken. Ofte er det vel slik at det som koster litt ekstra også er det som betyr litt ekstra. Og jeg vet også at disse bildene nok bare vil bety mer og mer som årene går, og Miriam kan se tilbake med andre øyne på den styrken hun hadde midt i en ekstrem og sjelsettende epoke i livet.
Takk Miriam for at du ga meg denne tilliten og æren. Det betyr utrolig mye, og det inspirerer også andre til å våge å hedre egen styrke - om sårene er fysiske, mentale eller sammensatte.
